Stolthet, men også sjokk, sorg og fremtidsdrømmer som forsvinner. Bak barna som vil skifte kjønn, står foreldre i skvis.

Septemberkvelden Ingvild Evang Sveen (15) begynte å forsvinne, startet med et trist ansikt. Allerede etter skoletid hadde mamma Rønnaug og pappa Trond Sveen merket at det var noe. Den vanligvis så blide, ofte lekne, jenta virket så … nedfor? Men hallo! Mandag er mandag.

– Det er ingenting, sa Ingvild.

Så var det turntrening, så dusj, kvelds, tannpuss og pysj, så tok hun valget for godt. Hun hadde tenkt så lenge. Ingvild hadde vurdert å sende budskapet via SMS, men kom til at det var for slemt. Nå var tiden inne for å slippe alt løs, rett ut. Foreldrenes instinkt hadde stemt. Det var noe.

Rønnaug sto ved kjøkkenbenken. Trond satt i stuen og spiste müsli med yoghurt. Fra sofaen kunne han se datteren komme inn på kjøkkenet i den rutete pysjen. Ingvild så på moren, sa hun hadde noe å fortelle. Fire korte setninger på rams, som en pugget lekse, mens øynene svømte og kroppen skalv.

«Jeg føler meg transseksuell. Jeg føler meg som en gutt. Jeg vil bytte kjønn. Og jeg vil hete Markus.»

Trond orket ikke mer kornblanding. Rønnaug følte hun svevet ut av seg selv og ble stående og betrakte på avstand.

 

– Det later til å være en trend at det ikke skal stilles spørsmål – alt skal bekreftes. Men det synes jeg ikke går an, sier Marit Stokke, som selv er blitt kalt «transfob» – til tross for sin åpne, støttende holdning.

– Jeg mener ungdom må tåle kritiske spørsmål. Dette er ingen lek. Det er heftige, mulig livsendrende, ting vi snakker om, argumenterer Stokke og legger til:

– Det er vår jobb som foreldre å forberede dem på vanskelige spørsmål og en tøff prosess. Det vil ta tid, og det må det gjøre.

 

Les mer på A-magasinet