Molly Øxnevad skriver så overtydelig om Rikshospitalet at det svekker denne bokens litterære kvalitet.
Ingunn Økland

Ingunn Økland

Kommentator og hovedanmelder
  • Molly Øxnevad: «Feminin gange»
  • Roman fra Oktober

En gutt vil bli havfrue, og jenter drikker plantesaft for å skifte kjønn. I kunsten er det meste mulig. Samtidens harde ordskifter om identitet og kjønnsskifte kan forvandles til nyansert karaktertegning og ville drømmer.

Transbibliotek

I litteraturen vokser det nå frem et helt lite transbibliotek. Bøkene for de yngste vil ofte normalisere følelsen av å være født i feil kropp. I den suksessfulle amerikanske bildeboken «Julian er havfrue» skildrer Jessica Love en guttunge som beundrer feminine fabelvesener i en tradisjonsrik pride-parade på Coney Island.

Gulraiz Sharif gjør en lignende manøver i den norske ungdomsboken «Hør her’a». Romanens hovedperson, 15 år gamle Mahmoud, har en lillebror som vil gå i kjole og sminke seg. Storebroren frykter hvordan deres onkel vil reagere når han kommer på besøk fra Pakistan. Men for onkelen er dette et velkjent fenomen. Han mener at lillebror er heldig som bor i Norge, i Pakistan kunne hun endt opp som prostituert.

Bøker som disse er ofte varme og humoristiske. De formidler på et vis det glade budskap til transbarn: Slike som dere har fantes til alle tider.

Kammerspill i varebilen

Transmotivet blir mer komplisert når forfattere vil inkorporere dagens debatt om helsetjenester. «Feminin gange» av Molly Øxnevad er en slik bok. Den skildrer en uvanlig roadtrip fra Stavanger til Oslo. Forfatteren debuterte med romanen «En sånn rød amerikansk scooter» i 2020, da under navnet Henrik Øxnevad.

Målet for reisen i «Feminin gange» er Rikshospitalet, der den ene hovedpersonen håper å få bekreftende behandling. Liam har allerede skiftet navn og sosialt kjønn fra jente til gutt. Den andre hovedpersonen (Tor) er med som støttespiller. Tor kler seg i jenteklær, men vil ikke skifte navn eller kjønn.

Inni den skranglete varebilen utvikler Øxnevad et lite kammerspill som avdekker det som tidligere var et kjærlighetsforhold mellom dem. Stilen er muntlig og så full av sjargong at setningene stedvis slår krøll på seg: «(…) det er digg å ikke stresse over om at jeg tør, eller ikke tør, å be om hjelp og sånt.»

Unge lesere får denne historien fortalt på deres eget språk, mens romanen gir godt voksne lesere innsyn i hvordan ord som komfortabel, hen, sykt, hate, stresse, ikke-binær og angst turneres blant 20-åringer.

Overtydelig på sykehuset

På stoppesteder underveis kan reisefølget oppleve fordommer og trakassering, episoder som tar form av en slags forvarsler om hva som vil skje på sykehuset.

Rikshospitalet er et brennpunkt for den norske transdebatten. Eksempelvis har interesseorganisasjonen Fri kritiseret behandlingstilbudet for å være restriktivt.

Konflikten er flyttet rett inn i «Feminin gange» på den måten at Liam og Tor blir møtt med fordommer på sykehuset. Selv om Liam har vært her en gang før, og hadde en god opplevelse da, må han nå svare på en rekke elementære og intimiderende spørsmål («Du har lyst til å bli mann?» , «Penetrerer kjæresten din deg?»). Legens kontor er bart og har tomme vegger: «Ingen familiebilder. Ingen barnetegninger.»

Scenen kan riktignok være realistisk, men som litteratur blir den stående som enkel og aktivistisk. Legen selv utstyres med overtydelige reaksjoner («så sukker han enda en gang», «sukker igjen»). Han ser «sur ut» og har replikker av typen «(…) du kan bli veldig stygg av den behandlinga her». Liam må demonstrere sitt ganglag der og da, og leseren kan regne med at romanes tittel er inspirert av notatene legen tar.

 

Les mer