• 
• Jeg hadde helt sikkert vært ett av navnene på selvmordsstatistikken blant transseksuelle i Norge dersom jeg ikke hadde vært en av de heldige som fikk hormonbehandling og operasjoner.
• Jan Stedje

Denne artikkelen er over 19 år gammel

Det sier Tone Maria Hansen. I 1990 så hun håpet. Da hadde Tone Maria strevet med sin kjønnsidentitetskrise i over 20 år, og ventet på behandlingshjelp som mann-til-kvinne-transsekssuell.

Ordentlig fra 1999

Fra 1999 har Tone Maria vært «ordentlig» kvinne; etter en hormonbehandling som senket testosteronnivået og øket mengden østrogenhormoner, etterfulgt av operasjonene. Nå forsøker hun å hjelpe andre som er i samme psykiske krisetilstand, men foreningen hun er leder for blir avspist med noen titalls tusen kroner på milliardbudsjett i psykiatrien.

— Helt fra puberteten og inn i 40-årene opplevde jeg meg selv som kvinne i en mannekropp. En kjønnsidentitetsforstyrrelse fikk ikke somatisk kjønn og psykologisk kjønn til å stemme overens, sier hun.

I Statens Helsetilsyn defineres tilstanden som en psykisk lidelse.

Foreleste i Bergen

I forrige uke ble hun hentet til Universitetet i Bergen for å forelese om det hun kaller «den mest utsatte minoritetsgruppen i forhold til psykisk helse i Norge».

— En av fire transseksuelle har gjort selvmordsforsøk. De står i behandlingskø. Vi har synliggjort problemet, med grundig dokumentasjon til helseministeren. Nå har vår forening også skrevet personlig til statsminister Kjell Magne Bondevik. Han har ikke svart oss, det er skuffende, sier Tone Maria Hansen.

— Vi har synliggjort tallene for selvmord. Likevel ser ikke helseministeren noen verdi i å bruke penger på denne gruppen, for å forebygge. Det er slik vi må tolke at pengene ikke kommer til vår forening, som årlig får 2500 kontakter via vår e-post, sier hun.