I 42 ÅR BAR Tone Maria Hansen på hemmeligheten. Helt siden puberteten hadde hun visst at kroppen hennes var feil kjønn. I skjul prøvde hun dameklær. I hverdagen følte hun seg fanget.

–  Jeg kunne ikke si det til min mor. Hun døde i 1996. Først da kunne jeg fullføre prosessen med å bli også fysisk kvinne. En del transkjønnete gjør som meg, og tenker mer på andre enn seg selv. Skammen blir for stor. De venter til de nærmeste er borte. Det er ikke riktig, sier Hansen.

Hun tok morens navn. Maria.

–  Jeg ville hedre henne.

HUN SITTER YTTERST på stolen med armer og bein i kors. Men hun smiler med øynene. Det tok mange år før hun fikk se ut som hun følte seg. Stemmen er fremdeles mørk. Ellers er det lite som avslører at hun var født i en mannekropp. Hun savner ingenting fra det gamle livet.

–  Det var forferdelig. Vemmelig, for å si det rett ut.

Tone Maria beskriver hvordan det var å sitte i guttegarderoben på ungdomsskolen, med klassekamerater som snakket om pupper og sex.

–  Jeg kjente meg ikke igjen. Jeg mislikte måten de pratet om jenter på. Så sexfiksert. For noen år siden møtte jeg igjen en av guttene fra skolen. Han sa at han endelig forsto hvorfor jeg var som jeg var.

I begynnelsen forsto hun ikke hva som var feil. Så kom erkjennelsen. Skammen. For hva skal man si?

–  Før fantes det ikke informasjon. Noen trodde kanskje jeg var homofil, men ingen spurte om jeg var transkjønnet.

I 1988 oppsøkte hun psykiater Berthold Grünfeldt. Elleve år seinere, utallige netter over psykologibøker, samt mange og lange hormonbehandlinger, fikk endelig Tone Maria en kvinnekropp i 1999. Da var hun 42 år gammel. Hun var en av få som slapp gjennom nåløyet. Året etter ble hele behandlingstilbudet nedlagt.

Mange som var midt i prosessen med å skifte kjønn, fikk den nyheten gjennom Lørdagsrevyen en februarkveld i 2000. Tone Maria skjønte at hvis hun ikke frontet kampen, ville andre måtte leve med feil kjønn et helt liv.

–  Det var ikke lett. Jeg hadde skammet meg i så mange år. Det siste jeg ønsket var å vise meg fram.