Portrettintervju: Benjamin Elias Solvang – leder i HBRS

Hvordan finner man mot til å gå fra å lese stille på et forum til å lede en hel organisasjon? I dette intervjuet med Benjamin Solvang, styreleder i HBRS, får du et innblikk i hans personlige reise, fellesskap og fremtidens arbeid.

Høsten har lagt seg over nabolaget. I hagen til Benjamin Elias Solvang står krukkene tomme, staudene er klippet ned, og redskapene er satt på plass for sesongen. «Det er litt vemodig å pakke ned,» sier han mens vi setter oss ved kjøkkenbordet. «Men det er jo ikke bare en slutt, det er også en start på en ny vår.» Ordene blir nesten et bilde på arbeidet hans i HBRS: å stå i krevende prosesser, men samtidig ha blikket vendt fremover.

En vei inn i fellesskapet

Benjamin forteller at han først kom i kontakt med HBRS på internett, den gangen organisasjonen hadde et forum – lenge før sosiale medier ble den naturlige møteplassen det er i dag.

– Jeg meldte meg inn fordi jeg hadde lyst til å møte andre som opplevde det samme som meg, sier han.

I starten var han mest en observatør. Han leste trådene, fulgte samtalene og kjente på gjenkjennelsen i ordene til andre, men uten å selv delta aktivt.

– Jeg var nok ganske redd for å stikke hodet frem, forteller han. – Det føltes tryggere å bare lese og følge med.

Så en dag fikk han en melding fra en annen jente på forumet. Den var enkel, men skulle vise seg å bli avgjørende:

– Hun spurte om jeg ville være med på et treff. Jeg husker jeg ble både glad og veldig nervøs. Men det gjorde at jeg turte å gå, og det ble mitt første møte med HBRS.

Benjamin beskriver den dagen som en milepæl.

– Det var både skummelt og fint. Skummelt fordi jeg ikke visste hva som ventet meg, men fint fordi jeg oppdaget at jeg ikke var alene. Det å sitte i et rom med mennesker som forsto, uten at jeg trengte å forklare alt, det betydde utrolig mye.

Han smiler litt når han tenker tilbake.

– Det var en veldig viktig opplevelse. Jeg tror faktisk den dagen ble starten på mitt engasjement i organisasjonen.

Takknemlighet som drivkraft

Når jeg spør hva som motiverte ham til å ta lederrollen, lener han seg tilbake og smiler svakt.
– Først og fremst var det takknemlighet. HBRS har vært utrolig viktig i mitt eget liv, og jeg ønsket å gi noe tilbake. Jeg så hvor mye godt organisasjonen kan gjøre, både for enkeltpersoner og for samfunnet, og jeg hadde lyst til å bidra til at den utviklingen kunne fortsette.

Han ser opp, som for å samle tankene:
– Jeg så også et potensial for å bygge videre – skape sterkere strukturer, nye møteplasser og nå ut til flere. Det å ta lederrollen ble en mulighet til å løfte frem saker jeg brenner for, spesielt trygge fellesskap og bedre helsetilbud.

For Benjamin har det også vært en personlig reise:
– Jeg har vokst mye i rollen. Jeg har lært utrolig mye, møtt mange mennesker med ulike erfaringer og fått et fellesskap rundt meg som har gitt både støtte og inspirasjon. Det er krevende, men det gir også en unik mulighet til å gjøre en forskjell – og det var nettopp det som motiverte meg.

HBRS i dag

Når vi snakker om HBRS’ oppgaver i dag, er han tydelig:
– Det viktigste er å være en trygg arena for medlemmer – barn, ungdom, voksne og familier. Fellesskap og møteplasser er helt avgjørende. Samtidig skal vi drive politisk påvirkningsarbeid og jobbe for bedre behandlingstilbud og forebyggende psykisk helsearbeid.

Han beskriver organisasjonen som både vaktbikkje og brobygger:
– Vi skal fremme medlemmenes rettigheter og behov, men vi må også bygge dialog. Vi kan stille de vanskelige spørsmålene, men vi må gjøre det på en måte som skaper samarbeid med både helsevesen og politikere.

Blikket fremover

Planene for de neste årene er tydelige for Benjamin. Han legger hendene rundt kakaokoppen og snakker med ro, men også med tyngde.
– Vi må styrke organisasjonsstrukturen, sier han. – HBRS kan ikke være avhengig av enkeltpersoner, uansett hvor engasjerte vi måtte være. Vi trenger rammer og strukturer som gjør organisasjonen mer robust og levedyktig over tid.

Han beskriver dette som en forutsetning for at HBRS skal kunne utvikle seg videre.
– Vi må sørge for at kunnskap, erfaring og ansvar ikke forsvinner når folk går av eller bytter roller. Det handler om kontinuitet, og om å bygge et fundament som gjør at vi alltid kan være en trygg støttespiller for medlemmene våre.

Like viktig er det å videreutvikle medlemstilbudet.
– Vi må treffe hele bredden: barn og unge som kanskje står i sin første prosess, voksne som er midt i livet, og eldre som har båret erfaringer lenge. Det betyr at vi må være fleksible, og hele tiden spørre: hva trenger medlemmene våre nå?

Han legger til at synlighet er avgjørende:
– HBRS må fortsatt være til stede i samfunnsdebatten. Ikke for å rope høyest, men for å stille spørsmålene som andre kanskje unngår. Vi skal ikke late som vi sitter med alle svarene, men vi kan bidra med erfaringer, nyanser og åpne dialoger.

Benjamin trekker pusten et øyeblikk og fortsetter:
– For meg handler dette om å bygge broer. Vi skal være tydelige, men ikke skape mer polarisering. Vi må klare å være en stemme som både utfordrer og samler, til det beste for de menneskene vi er satt til å representere.

 

Lederskapets gleder og utfordringer

Når jeg spør hva som er mest givende med lederrollen, svarer han uten å nøle:
– Menneskemøtene. Alle jeg har fått bli kjent med og alt jeg har lært. Og det å se hva HBRS kan bety for folk – det er utrolig sterkt.

Men det finnes også utfordringer.
– Det har vært krevende å bli misforstått eller tillagt meninger jeg ikke har. Det har vært vondt, sier han åpent.
– Samtidig finner jeg styrke i fellesskapet rundt meg, og ikke minst i møtene med medlemmene – som på sommerleiren. Det minner meg alltid om hvorfor dette arbeidet er så viktig.

 

Stolthet og råd til de unge

På spørsmål om hva han er mest stolt av, trekker han frem at HBRS har vokst og stått stødig gjennom krevende tider.
– Jeg er stolt av at vi tør å være den organisasjonen vi er – balanserte, åpne og tydelige. At vi klarer å stå trygt i usikkerheten.

Til unge som står midt i spørsmål om kjønn og identitet, har han en klar beskjed:
– Vær deg selv – du er god nok akkurat som du er, og du er ikke alene. Det finnes støtte å få, og vi er her. Ta den tiden du trenger, og skynd deg sakte. Det finnes mange måter å være menneske på, og ingen har fasiten.

 

En arv å bygge videre på

Når jeg spør hva han håper sitt lederskap kan bidra til, blir Benjamin stille et øyeblikk. Han ser ut vinduet, mot hagen som nå ligger ryddig og vinterklar.
– Jeg håper at jeg har klart å bygge foreningen sterkere, sier han til slutt. – At vi står mer samlet, at vi har fått på plass strukturer og tilbud som gjør oss mer robuste.

Han understreker at lederskap ikke handler om én person.
– Jeg kan føre HBRS et stykke videre, men så må det komme andre etter meg som tar stafettpinnen. Det er slik organisasjoner vokser – hver leder bygger litt, og så overlater man til neste å bygge videre.

Benjamin smiler.
– Jeg håper at jeg har bidratt til å gi HBRS en tryggere grunnmur, men også til å holde organisasjonen åpen og nysgjerrig. Vi må tørre å stille spørsmål og skape dialog, også når det er krevende. Hvis vi klarer det, da kan vi virkelig gjøre en forskjell – for medlemmene våre, og for alle som står i disse prosessene.

Ute i hagen ligger løvet stille i vinden. Vinteren er på vei, men hos Benjamin handler det mer om håp enn om vemod. Som han selv sier: «Å pakke ned hagen er ikke slutten. Det er starten på en ny vår.»

• Les mer om HBRS sin historie

• Se våre tidligere intervjuer og historier

• Finn ut mer om sommerleiren vår

• Les mer om Benjamin