Han har stått i medvind og motvind i mer enn tre tiår.
Som daglig leder og en av grunnleggerne av HBRS bærer Mikael Scott Bjerkeli med seg en dyp tro på at varig endring skapes gjennom nærvær, dialog og respekt for menneskets egen vei.

Hjemme hos Mikael Scott Bjerkeli
Daglig leder i HBRS

Drammen ligger stille denne høstdagen. Regnet har akkurat gitt seg, og på trærne utenfor vinduet henger de siste eplene igjen som små minner om sommeren. Bladene danser over plenen – et tegn på overganger.
For Mikael Scott Bjerkeli, daglig leder og en av grunnleggerne av HBRS, er høsten den mest meningsfulle tiden på året.
– Høsten er en påminnelse om at alt har sin tid, sier han. – Den er ærlig. Naturen avslutter, men gjør det med et fargespill som tar pusten fra deg. Så sakte glir verden over i stillhet, og høstens varme toner dempes under vinterens kalde pust. Et hvitt snødekke legger seg som en ro over alt liv. Som Anne Grete Preus synger – når himmelen faller ned.

Det er et bilde som passer godt på Mikaels livsreise.
Han har levd med, og arbeidet for, spørsmål om kjønn, identitet og menneskelighet i over tre tiår.
– Det har vært oppturer og nedturer, sier han rolig. – Perioder med kamp og frustrasjon, og andre med glede og fremgang. Men jeg kjenner at jeg er på rett sted i livet nå. Det gir en dyp ro å kunne bruke erfaringene minetil å hjelpe andre.

Et liv med hjerte, kamera og hverdag

Mikael er gift, far til to – og, som han sier med et glimt i øyet, “innehaver av et ganske stort huslån”.
– Livet er travelt, men godt, smiler han. – Det er viktig for meg å leve et vanlig liv også, midt i alt engasjementet. Det holder meg jordnær.

På fritiden finner han roen bak kameraet.
– Fotografering hjelper meg å koble av. Det handler om å se – å virkelig se. Lys, detaljer, mennesker. Det gir meg en ro som jeg ofte tar med meg inn i arbeidet, sier han.

En begynnelse i motvind

Når Mikael forteller om hvordan HBRS ble til, går tankene tilbake til slutten av 1990-tallet – en tid da få snakket høyt om kjønn og identitet, men der noen likevel våget å handle.
– Jeg ble kontaktet av Tone Maria Hansen i 1999, forteller han. – Hun så at behandlingstilbudet for personer med kjønnsinkongruens ved Rikshospitalet var i ferd med å bli lagt ned, og hun lette etter andre engasjerte personer som ønsket å gjøre noe med det.

Men kampen kom for sent til å hindre det som skulle bli en tung periode.
– Tilbudet ble faktisk lagt ned, og i flere år sto mange helt uten et sted å få hjelp. Det var brutalt, og for mange opplevdes det som å bli overlatt til seg selv.

Nedleggelsen ble en vekker.
– Vi innså at hvis ikke vi stod opp for pasientgruppen, så var det ingen andre som ville gjøre det. Det var da vi virkelig bestemte oss for å bygge en organisasjon som kunne stå støtt – både faglig og menneskelig.

Han smiler litt tankefullt.
– Vi hadde ingen penger, ingen kontorplass, men vi hadde en enorm vilje. Vi var unge, uredde – og vi nektet å gi oss.

Å bygge en organisasjon fra bunnen av

De første årene var preget av prøving og feiling, men også en sterk følelse av fellesskap.
– Vi lærte mens vi gikk, sier Mikael. – Det handlet om å skape struktur uten å miste sjelen. HBRS skulle være et trygt sted, ikke et byråkratisk system.

Etter hvert vokste organisasjonen – sakte, men sikkert.
– Da vi startet, var HBRS et lite nettverk av ildsjeler som møttes på

stuer og i lånte lokaler. I dag er vi en landsdekkende organisasjon med ansatte, prosjekter, samarbeidspartnere og en tydelig stemme i samfunnsdebatten. Det er ganske utrolig å tenke på.

Han ser ut i rommet og smiler.
– Det har vært en lang reise. Men jeg er stolt av at vi har holdt fast ved det menneskelige, også når vi har vokst.

Fra ildsjel til leder

I dag leder Mikael en organisasjon med nasjonalt ansvar, ansatte og faste prosjekter. Overgangen fra ildsjel til leder har vært både naturlig og krevende.
– I starten handlet alt om å få ting til å skje. Nå handler det mer om å sikre at det som skjer, skjer på en god måte – med retning, bærekraft og kvalitet, sier han.

Han har gått fra å kjempe for eksistens til å kjempe for struktur.
– Som leder må jeg sørge for at vi har systemer som tåler både vekst og motgang. HBRS må ikke være avhengig av enkeltpersoner, men av et felles fundament.

Mikael beskriver jobben som krevende, men også som dypt meningsfull.
– Jeg tror engasjementet mitt handler om rettferdighet. At ingen skal føle seg alene i det de står i. Det er det som driver meg – den menneskelige siden av dette arbeidet.

Mellom kamp og omsorg

Å jobbe i et felt som stadig er i offentlig søkelys, kan være utfordrende.
– Det hender at vi blir misforstått, sier han. – Men vi prøver å være den organisasjonen som stiller spørsmål, som tør å være nyansert.

Han legger til ettertenksomt:
– Vi er ikke her for å vinne debatter. Vi er her for å hjelpe mennesker til å leve gode liv. Det er stor forskjell på de to.

HBRS er for ham et sted som kombinerer politikk med empati, og strategi med menneskelig varme.
– Det viktigste vi gjør, er å skape trygghet. For barn, foreldre og voksne som står i noe krevende. Det er mange som trenger å høre: du er ikke alene.

Strategi, struktur og framtid

Når samtalen dreier seg mot fremtiden, får Mikael et glimt av entusiasme i øynene.
– Vi må fortsette å styrke organisasjonsstrukturen. En sunn organisasjon tåler både vekst og kriser. Det handler om økonomi, rutiner og kultur, sier han.

Men det er ikke bare tall og systemer som engasjerer ham.
– Vi skal være en synlig stemme, men også et varmt fellesskap. Jeg vil at HBRS skal være kjent for klokskap og åpen dialog – for mennesker og meninger som møtes med respekt.

Han er særlig opptatt av arbeidet for foreldre og familier.
– Foreldre gjør en enorm jobb. De trenger støtte, fellesskap og et sted hvor de kan senke skuldrene. Det er en del av HBRS sitt hjerte.

Mot slutten av samtalen vender han blikket mot fremtiden:
– HBRS skal fortsette å være et sted der vi tør å snakke ærlig og samtidig møte hverandre med varme. Det er der utvikling skjer – når trygghet og åpenhet får gå hånd i hånd.

Han tenker seg om.
– Jeg tror på en fremtid der vi ser mer på mennesket enn på merkelapper. Og hvis HBRS kan bidra til det, da er vi på rett vei.

Mennesket bak rollen

Mikael snakker om lederrollen med ro og ydmykhet, men også med en dyp personlig forankring.– Jeg tror mange ser på meg som strukturert og tydelig, men det handler egentlig mest om at jeg bryr meg. Når man jobber med mennesker som står i sårbare situasjoner, må man være til stede – også som menneske.

Han forteller om hvordan musikk, natur og familie hjelper ham å finne balanse.
– Jeg må ha tid til stillhet, sier han. – Jeg henter energi i naturen, og i de små øyeblikkene. Det er da jeg får overskudd til å stå i alt det krevende.

En arv med hjerte

Mot slutten av samtalen blir han stille. Han ser ut av vinduet – mot hagen som bærer spor av sommeren som var.
– Det jeg håper mest, er at HBRS alltid skal være et sted med hjerte, sier han. – Et sted der mennesker føler seg sett, uansett hvem de er.

Han smiler.
– Hvis det er arven etter oss som startet dette, da har vi lykkes.

Les mer: https://www.hbrs.no/foredragsholderehbrs2024/
Les mer https://www.hbrs.no/mikael-42-ble-fodt-som-jente-men-i-dag-er-han-mann-ektemann-og-pappa/
Les mer: https://www.hbrs.no/wp-content/uploads/2025/10/Nar-kjonn-og-identitet-ikke-passer-i-bokser-–-og-du-er-mor-eller-far-Vart-Land.pdf

Kronikk av Mikael Scott Bjerkeli