Med takhøyde, innestemme og medlemsblikk
Det er den typen ettermiddag som kjennes veldig Grünerløkka: byen i bevegelse, men uten hastverk. Folk triller barnevogner, stopper for en kaffe, bærer handleposer hjem. Inne hos Ingvill Størksen er det en annen rytme. Hun pakker og organiserer, med blikket rettet fremover – først mot hytta, og deretter Bergen, der hun skal feire jul med familien.
Hun er 52 år, utdannet samfunnsviter, og har bodd på Grünerløkka i rundt 25 år. Hun beskriver seg selv som både sosial og glad i ro. Det er tydelig i måten hun snakker på: reflektert, nøktern, med en presisjon som vitner om at hun liker å forstå helheter – og holde fast ved det som er viktig.
– «Kroppen er akkurat nå på Grünerløkka, men hodet er på fjellet», sier hun, og smiler – mens hun er i gang med å pakke til reisen.
Et engasjement som startet i jobben
Ingvills vei inn i HBRS begynte gjennom arbeid. Hun jobbet i et lite konsulentfirma i Oslo med oppdrag for blant annet LLH, og kom i den sammenhengen over HBRS. Hun ble nysgjerrig – ikke bare på temaet, men på hvordan organisasjonen tenkte og arbeidet.
Et møte med Tone Maria ble avgjørende. De snakket lenge, og det som gjorde inntrykk var grundigheten og åpenheten.
Samtalen førte til et forstudie om livskvalitet og levekår, finansiert blant annet gjennom Sigvald Bergesen-stiftelsen. Men etter at prosjektet var avsluttet, var det naturlig for Ingvill å fortsette som frivillig.
Hun beskriver det som verdifullt å ha et “utenfra-blikk” – en rolle der hun både kan bidra faglig og samtidig stille spørsmål som kan være viktige når et felt er i bevegelse.
Styrearbeid handler ikke om å være enige
Som mangeårig styremedlem har Ingvill vært med gjennom ulike faser i HBRS: tider med utvikling, tider med krevende prosesser, og perioder der organisasjonen har måttet jobbe ekstra med robusthet.
For henne er styrearbeid først og fremst ansvar: å holde kursen, være lojale mot formålet og vedtektene, og ikke miste retningen når det blir krevende.
Hun er tydelig på at uenighet ikke er farlig i seg selv – det kan tvert imot være en styrke.
– Vi må tåle å være uenige, sier hun. Det er i diskusjonene vi finner de gode løsningene.
Men uenighet må følges av det hun mener er helt avgjørende: lojalitet når beslutninger er tatt. Styret må være et sted med takhøyde – men også med evne til å stå samlet etterpå.
Medlemmene er utgangspunktet
Ingvill vender stadig tilbake til hvem HBRS er til for. Hun sier det tydelig og uten store ord: medlemmene er selve utgangspunktet.
Det viktigste HBRS kan være, mener hun, er en trygg sosial arena. Et sted der man kan komme med usikkerhet og spørsmål – uten at man må ha “riktige” ord eller være sikker på hvor man står.
Samtidig er hun opptatt av faglighet. Trygghet handler ikke bare om varme og fellesskap, men også om at organisasjonen er kunnskapsbasert, saklig og troverdig i møte med både medlemmer, helsevesen og myndigheter.
Et mer polarisert landskap
Ingvill beskriver feltet som mer polarisert enn tidligere. Frontene har blitt hardere, og det kan være krevende å holde nyanser levende når debatten blir skarp og posisjonene låser seg.
Derfor mener hun HBRS må holde fast ved “innestemme” og faglig tyngde. Ikke fordi organisasjonen skal være forsiktig eller konfliktsky, men fordi hun tror det er det som faktisk kan bidra til endring: saklighet, respekt og en evne til å kritisere på en konstruktiv måte.
Fra nedlagt tilbud til stor utvikling
Ingvill minner også om hvor mye som har endret seg over tid. Hun forteller om perioder der behandlingstilbudet var nedlagt, og der feltet var så lite synlig at få visste at det i det hele tatt fantes.
Når hun ser utviklingen i dag – både i behandlingstilbud og i medlemsaktivitet – er hun tydelig på at man må klare to ting samtidig: å se fremover og forbedre, men også å anerkjenne alt som faktisk har blitt bygget.
Hun nevner hvordan sommerarrangementer og fellesskap har vokst – fra små samlinger til langt større møteplasser. For henne er det et tegn på at trygghet og fellesskap faktisk betyr noe – og at behovet er reelt.
Robusthet og kapasitet
Hun peker på at HBRS har fått styrket administrasjonen, og at det betyr mye. For medlemmene handler det ikke bare om arrangementer, men om å føle seg informert, involvert og trygg på at organisasjonen jobber godt.
Ingvill beskriver styret som kompetent, varmt og modig – et styre som tør å utfordre hverandre, men som også står samlet når det gjelder.
Det hun håper for fremtiden er egentlig ganske konkret: mer kapasitet og flere ressurser, slik at organisasjonen kan gjøre mer av det medlemmene trenger – i et felt som både endrer seg og krever mye.
Det hun er stolt av
Når hun snakker om hva hun er mest stolt av, handler det ikke om enkeltsaker, men om helheten: reisen – og menneskene.
Hun løfter frem den stille styrken i fellesskapet: hvordan mennesker som selv har stått i krevende prosesser, ofte velger å bruke erfaringene sine til å støtte andre.
Det er kanskje det som kjennetegner Ingvill best: hun ser både struktur og mennesker. Både det organisatoriske og det personlige. Og hun insisterer på at vi må tåle at livet er komplekst – at identitet og erfaringer ikke lar seg presse inn i enkle bokser.
Til slutt, før hun vender tilbake til pakkelister og reiseplaner, sier hun det hun gjerne vil at medlemmene skal vite: Det finnes plass. Det finnes fellesskap. Og det finnes mange måter å bidra på – og mange måter å høre til.