I taxi med Mona
Leder for HBRS Region Midt-Norge
Det er en grå og kald dag i Trondheim. Regnet ligger som et slør over byen, og drosjevinduene dugger lett mens vi kjører inn mot St. Olavs hospital. I baksetet sitter Mona, med den lune, rolige utstrålingen hun er kjent for.
Hun ler litt mens hun gjør seg til rette.
– Det passer jo egentlig fint å gjøre intervjuet i en taxi. Jeg er ikke så god på å sitte stille uansett, sier hun med et glimt i øyet.
Fra Innlandet til Trøndelag
– Jeg heter Mona. Jeg er fra Otterstad i Stange kommune, begynner hun.
Hun forteller at hun flyttet til Trøndelag i 1999, senere bodde en periode på Fosen, før hun igjen fant veien tilbake til regionen. Nå bor hun i Midt-Norge.
– Det føles hjemme for meg, sier hun og smiler. – Det er her livet mitt er, og her jeg kjenner at jeg hører til.
Engasjementet som startet hjemme
Mona forteller at hennes vei inn i HBRS begynte lenge før hun ble leder.
– Jeg er mor til et barn som har opplevd kjønnsinkongruens. Det var mye nytt, og jeg trengte både informasjon og støtte.
Da hun en dag satt på BUP og så en plakat fra HBRS på veggen, kjente hun at hun måtte undersøke mer.
– Jeg googlet, leste, prøvde å orientere meg. Og så forsto jeg: Her var det noen som kunne hjelpe oss.
Hun ble medlem, ble med på treff, og fant fellesskapet varmt og trygt.
– Å møte andre som forstår, det gjør noe med deg. Du kjenner på ro. Det var en stor lettelse.
Med tiden ble hun spurt om å ta større ansvar.
– Hvis ikke jeg hadde sagt ja til å ta over som leder, så hadde regionen blitt lagt ned. Og det kunne jeg ikke la skje. Dette har blitt hjertebarnet mitt.
Å skape en trygg møteplass
Det viktigste for Mona er at regionen er et sted folk kan komme og kjenne seg hjemme.
– Vi skal være en trygg møteplass. Punktum. Et sted der du kan senke skuldrene og vite at du blir sett.
Hun forteller om møtene, fellesskapet og hvordan medlemmene bærer hverandre.
– Mange i regionen har vært med lenge og kjenner hverandre godt. De er fantastiske til å ta imot nye. Det betyr alt.
En leder som er lett å nå
– Regionarbeidet er ikke så stort, men det krever at du er til stede. Jeg prøver å være tilgjengelig – vi har en Messenger-tråd, vi har telefon og e-post. Folk vet at jeg svarer.
Hun sier det med en enkel selvfølgelighet.
– Jeg liker at ting er uformelt og nært. Det passer oss godt her.
Hva medlemmene trenger
– Samhold og støtte, sier hun uten å nøle. – Det er det viktigste. Mange står i krevende situasjoner, og da er det å møte andre som skjønner hva du står i… ja, det er gull verdt.
Å stå i et polarisert felt
Taxi-sjåføren tar en skarp sving. Mona ser ut av vinduet før hun svarer.
– Dette er et felt med mye polarisering. Det er sterke meninger, og det er greit. Folk har sine erfaringer og opplevelser.
Så legger hun til:
– Vi trenger ikke starte tredje verdenskrig av alt. Vi kan være enige om å være uenige. Så lenge vi holder en god tone og ikke eskalerer ting unødvendig.
Når noe ligger utenfor hennes kompetanse, er hun helt trygg på å sende videre.
– Jeg later ikke som jeg vet alt. Da sender jeg til hovedstyret eller kontoret. Det viktigste er at folk får riktig hjelp.
Humør som arbeidsverktøy
– Du kommer langt med et smil, sier hun og ler. – Det gjør samtaler lettere og møter tryggere.
Sterke øyeblikk
– Når det kommer mange på treff… da blir jeg rørt hver gang. Det betyr mye for meg å se at dette stedet fungerer for folk.
Drømmer for fremtiden
– Jeg ønsker at vi klarer å holde aktivitetene i gang, inkludere nye medlemmer og bevare det gode samholdet.
Så kommer ønsket som står hennes hjerte nær:
– Jeg drømmer om at St. Olav kunne hatt et behandlingstilbud. Det ville gjort livet lettere for mange.
Til medlemmer som ikke kjenner henne ennå
– Kom på treff! sier hun og ler. – Da skal jeg prøve å komme selv også.
Så legger hun til, mer alvorlig:
– Jeg er her. Bare ring, send melding eller e-post. Jeg gjør så godt jeg kan for alle.
Taxi-døren åpnes. Mona går ut i den kalde luften, trekker pusten og smiler.
– Jeg liker ikke urettferdighet. Ting skal være ordentlig. Det skal vi ta vare på sammen.